DET ER ALT

MARGUERITE DURAS

Oversatt av Silje Aanes Fagerlund

Marguerite Duras døde 3. mars 1996. Tre dager før avsluttet hun sin siste bok – Det er alt – en dagbok skrevet i dialog med Yann Andréa Steiner. I 2016 utgir TransFe:r Forlag boka for første gang i norsk oversettelse ved Silje Aanes Fagerlund og med etterord av Anne Helene Guddal.

Farvel. 

Farvel til ingen. Selv ikke til deg.
Det er over.
Ingenting finnes.
Siden må bli ferdig.
Kom nå.
Vi må dra.

Det er alt (C’est tout) er en dagbok fra de to siste leveårene til Marguerite Duras (1914-1996). Ettersom hun ikke lenger kan skrive selv, er teksten nedskrevet av den yngre partneren Yann Andréa Steiner. Teksten tar dels form av en dialog med ham, og dels som monologiske ytringer. Det er alt handler først og fremst om døden – den uunngåelige døden, den definitive slutten som nærmer seg. Men her også følelsesladde utsagn om kjærlighet, begjær, barndommen i Indokina og forfatterens mor – og, ikke minst, refleksjoner rundt livet som skrivende. Stilen er utpreget litterær, konsentrert og poetisk, med en tidvis skarp og narsissistisk tone, og boka skapte en viss polemikk i Frankrike da den utkom.

Det er alt er oversatt av Silje Aanes Fagerlund, og inneholder dessuten et etterord av poeten og essayisten Anne Helene Guddal – nylig Bragepris-nominert for diktsamlingen Døden og andre tiggere (Kolon forlag). Etterordet er en personlig og engasjert inngang til Det er alt, samtidig som den ser boka i lys av Duras’ øvrige forfatterskap. Design og sats er ved Johanne Hjorthol.

Dagboka er både poetisk og dramatisk i formen. Pauser i nedtegnelsene markeres med setningen Stillhet, og så, slik at man trekker pusten i lesningen, og blir oppmerksom på det hvite arket, papirkvaliteten og de korte setningene, det tomme som omgir dem, og illusjonen av stillhet. Dato- og stedsopplysninger forankrer teksten i verden og gir den sannhetsverdi og nærvær. Et liv avtegner seg, i tid og rom. Selve skrivesituasjonen setter merker i teksten: man kan ikke glemme at forfatteren skal dø, at dette er skrevet i visshet om døden, og i protest mot den. Men kanskje lot skriften henne også gå døden i møte?

(Fra Anne Helene Guddals etterord.)