OMTALER

«Marguerite Duras har med rette fått ein uomtvisteleg plass på klassikarparnasset. Og til liks med omsetjinga av Å skrive frå 2014 og Det er alt frå 2016 har omsetjar Silje Aanes Fagerlund gjort ein god jobb med å gi la Duras norsk kledning. Språket i original er nokså liketil, men der det kan ha bydd på utfordringar, som til dømes i val av tempus frå original til omsett tekst, utviser Fagerlund både smidigheit og tryggleik i korleis ho løyser det.»

Margunn Vikingstad, Tidsskriftet Mellom, 1-2020

«Mens jeg leser 'Det materielle livet', husker jeg hvorfor Duras er en forfatter jeg kommer tilbake til på nytt og på nytt. Tekstene er rommelige med spennvidde. De er private samtidig som de tar inn verden, som i denne med tittelen «Han som stengte av vannet», hvor en mann fra vannverket får beskjed om å skru av vannet hos en fattig familie.

«Han så at det var full sommer. Han visste at det var en svært varm sommer, for han opplevde den selv. Han så det halvannet år gamle barnet. Han hadde fått ordre om å stenge av vannet, og han gjorde det. Han overholdt arbeidsinstruksen; han stengte av vannet. Han etterlot kvinnen uten vann til å hverken å vaske barna med eller å gi dem drikke.

Samme kveld tok denne kvinnen og mannen hennes de to barna med seg og la seg på skinnene til TGV-toget.»

Hanne Ramsdal, NY TID, september 2019

«Name a current literary trend, and the French writer Marguerite Duras almost certainly got to it first — and took it further than anyone working today. The melding of memoir and artifice called autofiction; the fondness for fragments; the evasive, obliquely wounded female narrator; the excavations into trauma, addiction, maternity. All these preoccupations that feel so fresh, and of this moment — anything you’d find in a book by Renee Gladman, Rachel Cusk, Ben Lerner, Bhanu Kapil, Maggie Nelson — has a prototype somewhere in Duras’s work.

But still no one writes like Duras or sounds like her, because no one has lived as she did or knows what she knew. No one     endured what she had to — who among us could?»

New York Times, 21.11.2017

«Un kaléidoscope d'images et d'impressions, avec néanmoins un fil d'Ariane tout le long : une irrépressible révolte contre l'injustice sociale.»

«Et kaleidoskop av bilder og inntrykk, som likevel alle følger en rød tråd: et uavlatelig opprør mot sosial urettferdighet.» (oversatt av red.)

Lire, september 1987 (fransk litteraturmagasin)

« Voici donc un livre qui n'a ni "commencement ni fin", qui n'a pas de "milieu". Un livre à mi-chemin de la fiction et du journal, du fragment et du moment, de la conversation et de la confession, un livre entre deux eaux, entre Duras et Beaujour, entre Duras et son temps, sa mémoire, sa vision du monde. Un livre à "l'écriture flottante" dont les textes vont se présenter comme autant de "seuils" pour pénétrer un peu de l'esprit de Duras. D'où ce sentiment intense d'intimité avec un écrivain et plus seulement une oeuvre, et cette impression d'être, avec tous ces fragments disparates, face à un puzzle dont la reconstitution aiderait à la résolution de l'énigme M. D. »

«Her er en altså en bok verken med begynnelse eller slutt, ei heller en midte. En bok midt imellom fiksjonen og dagboken, fragmentet og punktnedslaget, mellom dialogen og bekjennelsen, en bok mellom to leire, mellom Duras og Beaujour, mellom Duras og hennes tid, minner og syn på verden. En bok med «flytende skrift» der tekstene fremstår som innganger til å forstå Duras' vesen. Derav kommer den intense følelsen av intimitet med en forfatter og et forfatterskap, og dette inntrykket av å befinne seg, stilt ovenfor alle disse ulike fragmentene, i møte med et puslespill hvor sammenstillingen hjelper til å finne løsningen på gåten M.D.» (oversatt av red.)

Libération, 11. juni 1987